Å reise til Russland går ikke like knirkefritt som å reise til hvilket som helst annet land i Europa. Visum er en av kriteriene som skal oppfylles før man drar av sted. For å motta visumet skal man først søke amassaden om lov, og deretter betale en viss sum for å motta visumet. For meg gikk denne prosessen helt fint, men jeg tok meg selv i at det skulle være unødvendig å ha slike strenge byråkratiske regler for å kunne få tillatelse til å besøke et land. Det virker som om blokaden fremdeles finnes, men som et usynlig teppe over Russland. Jeg søkte visumet uten å reagere over systemet, og synes at det er helt bak mål at det er blitt allment akseptert. Uansett, så kom jeg meg over grensen uten problemer. Når jeg tenker meg om var det faktisk mer problematisk å krysse grensen fra Slovenia (EU-land) til Kroatia (ikke EU-land). Men nervøsitetsfaktoren var høyere da jeg landet i St. Petersburg 10.oktober. Man skulle fylle ut et immigrasjonskort under flyreisen som skulle være korrekt utfylt. Kortet skulle overleveres til passkontrolløren, stemples og gis tilbake til meg. Jeg fikk beskjed om at hvis jeg mistet dette kortet ville jeg ikke kunne reise ut av landet igjen. Det var ikke akkurat den varmeste velkomsthilsenen jeg har mottatt.



Jeg hadde forestilt meg at St.Petersburg var særegen, i den forstand at den var mer påvirket av europeisk kultur enn resten av Russland. Det var den sikkert også, men i mye mindre grad enn det jeg hadde trodd. St.Petersburg skilte seg veldig sterkt fra andre såkalte øst-europeiske storbyer. Byen og innbyggerene utstrålte en veldig sterk personlighet. Nasjonalfølelsen er veldig fremtredende. Hvordan de tar vare på historien sin, hvordan de heier på landslagshelter, hvordan de omtaler landet sitt. Språket er også et symbol på dette. Russisk språk lar seg foreløpig ikke påvirke. Engelsk er utelukket. Jeg oppholdt meg i St.Petersburg ca. to uker å kunne ikke bruke engelsk overhodet. Jeg brukte kun polsk hvis jeg skulle gjøre meg forstått. Jeg har fundert over hvorfor det har seg slik, og jeg tror først og fremst at det kommer av at de ikke har bruk for engelsk i samme grad som oss. Turismen er liten i forhold til befolkningsprosenten. I følge ulike kilder jeg har møtt i St.Petersburg vil ikke russerne la seg påvirke i for stor grad av den vestlige kulturen, de vil være egne og derfor ta vare på det russiske språket. Det er i hvertfall helt sikkert at man skal ha med seg en liten ordliste når man skal på ferie til Russland. Da føler man seg hvertfall ikke seg som en komplett analfabet. Det er både spennende og utfordrende å komme til et land med et helt annet alfabet enn det latinske.



Jeg fikk på mange måter opplevd Russland fra innsiden. Kjæresten min, Mads studerer russisk i St. Petersburg og har god fatt på det russiske språket, og lært vaner som kun anvendes i denne byen. Å anvende offentlig transport er et eventyr for besøkende. Halvparten av transporten er offentlig, halvparten svart eller penere sagt, privat. Under bussturene praktiseres det regler som er umulig å forutsi. For det første betaler man etterpå eller underveis. I stedet for å reise seg opp å betale selv, gir man pengene til personen foran seg og vedkommende til personen foran seg. Vekslepengene mottar man på samme måte, og beløpet er alltid riktig. En annen praktisk vane er å fortelle sjåføren hvor man ønsker å stoppe; "på hjørnet takk", sier man gjerne.

Russere elsker å spise ute. Når jeg sier ute, mener jeg på Bistro. Bistroen er virkelig et samlingspunkt for russere. På Bistroen har man et stort utvalg av varme lunsjretter, blant annet den kjente suppen "borsh" og diverse kaker og kaffe. Men viktigst av alt er ølen. Den drikkes til alt. Et annet underfundig fenomen er den enorme appetitten russere har til pannekaker, eller "blini" som det heter på deres språk. Tepemok er en fastfoodrestaurant som kun selger pannekaker. Her kan man få dem i alle varianter, søte, sure og salte. Og til pannekakene blir det gjerne servert "kvass". Kvass er en russisk brus basert på hvete, og man får alltid spørsmålet: "skal det være kvass til"?

København Universitet - en scene hvor alt eksisterer

Det er underholdende å være flue på veggen i en typisk dansk forelesning. Her finner alle slags forskjellige kreaturer. Det var ikke mange dager siden en 45 år gammel utrøykt kvinne la ut om barnas pornografiske erfaringer. Historien hennes var ikke helt ut av kontekst, da mediebruk var et av temaene i timen, men det er jo grenser for blottleggelse av privatlivet. Hadde det vært en typisk danske som hadde sittet bak kateteret ville vedkommende laget en joke til hennes kommentarer, men slik var det altså ikke. Foreleseren er en nordmann, en helt normal litt up-tight nordmann som legger humoren igjen hjemme før han går på arbeid.

Grensene for å sjarmere professoren krysses mange ganger av pikene i løpet av denne timen. Engasjementet spruter og utringningene blir bare dypere og dypere for hvert minutt. Denne tendensen lyder sikkert kjent, men når guttene skal prøve den samme taktikken blir det bare flaut. I en urban by som København florerer det av alle mulige seksuelle legninger. Dette merkes spesielt på det humanistiske fakultet. Man vet heller aldri hvor professoren ligger i terrenget. Da er det svært underholdene å observere guttene som har staset seg opp med glittersjal og sminke, en overdose av gestikulering og stemmen skrudd opp et par hakk for mye. Så det er ikke alltid like lett å tolke hvem, guttene eller jentene som klarer å smiske seg opp et par karakterer.

I går hadde jeg også en underfundig opplevelse. Jeg dukket opp på obligatorisk forelesning med 38 i feber. Jeg trodde det var feberfantasiene som grep tak i meg da professoren som stod foran meg hadde rosa hår! T-skjorten var lilla og puttet godt oppi buksen, mens buksen var dratt langt over navlen. Han viste danske filmsnutter mens han stod å gynget fram og tibake til filmmusikken. For det første er det ingen av de internasjonale studentene som kan dansk, for det andre fikk vi overhodet ikke vite hva filmen handlet om. Men det viktige for vår rosahårede professor var at han kunne dele sine personlige følelser omrking filmen. Det ga oss ikke akkurat et bedre teorigrunnlag for å kunne anmelde filmer, spør du meg! Da klokken nærmet seg overstått forelesningen førte vår gyngende, rosahårede professor foten pent opp på pulten. Han la haken sin på kneskålen sin og hvisket inn i mikrofonen; " Husk å lese mine skrevne ord i deres kompendium, husk det og FARVEL!"

Bilder av viktige mennesker

Kristina, Hanna,Kristina,Julie, Sara fra kollegiet!

Venner fra kollegiet hvor jeg bor!

Aneta, Marta, Hanna, Franziska på kulturell utflukt.