Å reise til Russland går ikke like knirkefritt som å reise til hvilket som helst annet land i Europa. Visum er en av kriteriene som skal oppfylles før man drar av sted. For å motta visumet skal man først søke amassaden om lov, og deretter betale en viss sum for å motta visumet. For meg gikk denne prosessen helt fint, men jeg tok meg selv i at det skulle være unødvendig å ha slike strenge byråkratiske regler for å kunne få tillatelse til å besøke et land. Det virker som om blokaden fremdeles finnes, men som et usynlig teppe over Russland. Jeg søkte visumet uten å reagere over systemet, og synes at det er helt bak mål at det er blitt allment akseptert. Uansett, så kom jeg meg over grensen uten problemer. Når jeg tenker meg om var det faktisk mer problematisk å krysse grensen fra Slovenia (EU-land) til Kroatia (ikke EU-land). Men nervøsitetsfaktoren var høyere da jeg landet i St. Petersburg 10.oktober. Man skulle fylle ut et immigrasjonskort under flyreisen som skulle være korrekt utfylt. Kortet skulle overleveres til passkontrolløren, stemples og gis tilbake til meg. Jeg fikk beskjed om at hvis jeg mistet dette kortet ville jeg ikke kunne reise ut av landet igjen. Det var ikke akkurat den varmeste velkomsthilsenen jeg har mottatt.



Jeg hadde forestilt meg at St.Petersburg var særegen, i den forstand at den var mer påvirket av europeisk kultur enn resten av Russland. Det var den sikkert også, men i mye mindre grad enn det jeg hadde trodd. St.Petersburg skilte seg veldig sterkt fra andre såkalte øst-europeiske storbyer. Byen og innbyggerene utstrålte en veldig sterk personlighet. Nasjonalfølelsen er veldig fremtredende. Hvordan de tar vare på historien sin, hvordan de heier på landslagshelter, hvordan de omtaler landet sitt. Språket er også et symbol på dette. Russisk språk lar seg foreløpig ikke påvirke. Engelsk er utelukket. Jeg oppholdt meg i St.Petersburg ca. to uker å kunne ikke bruke engelsk overhodet. Jeg brukte kun polsk hvis jeg skulle gjøre meg forstått. Jeg har fundert over hvorfor det har seg slik, og jeg tror først og fremst at det kommer av at de ikke har bruk for engelsk i samme grad som oss. Turismen er liten i forhold til befolkningsprosenten. I følge ulike kilder jeg har møtt i St.Petersburg vil ikke russerne la seg påvirke i for stor grad av den vestlige kulturen, de vil være egne og derfor ta vare på det russiske språket. Det er i hvertfall helt sikkert at man skal ha med seg en liten ordliste når man skal på ferie til Russland. Da føler man seg hvertfall ikke seg som en komplett analfabet. Det er både spennende og utfordrende å komme til et land med et helt annet alfabet enn det latinske.



Jeg fikk på mange måter opplevd Russland fra innsiden. Kjæresten min, Mads studerer russisk i St. Petersburg og har god fatt på det russiske språket, og lært vaner som kun anvendes i denne byen. Å anvende offentlig transport er et eventyr for besøkende. Halvparten av transporten er offentlig, halvparten svart eller penere sagt, privat. Under bussturene praktiseres det regler som er umulig å forutsi. For det første betaler man etterpå eller underveis. I stedet for å reise seg opp å betale selv, gir man pengene til personen foran seg og vedkommende til personen foran seg. Vekslepengene mottar man på samme måte, og beløpet er alltid riktig. En annen praktisk vane er å fortelle sjåføren hvor man ønsker å stoppe; "på hjørnet takk", sier man gjerne.

Russere elsker å spise ute. Når jeg sier ute, mener jeg på Bistro. Bistroen er virkelig et samlingspunkt for russere. På Bistroen har man et stort utvalg av varme lunsjretter, blant annet den kjente suppen "borsh" og diverse kaker og kaffe. Men viktigst av alt er ølen. Den drikkes til alt. Et annet underfundig fenomen er den enorme appetitten russere har til pannekaker, eller "blini" som det heter på deres språk. Tepemok er en fastfoodrestaurant som kun selger pannekaker. Her kan man få dem i alle varianter, søte, sure og salte. Og til pannekakene blir det gjerne servert "kvass". Kvass er en russisk brus basert på hvete, og man får alltid spørsmålet: "skal det være kvass til"?

København Universitet - en scene hvor alt eksisterer

Det er underholdende å være flue på veggen i en typisk dansk forelesning. Her finner alle slags forskjellige kreaturer. Det var ikke mange dager siden en 45 år gammel utrøykt kvinne la ut om barnas pornografiske erfaringer. Historien hennes var ikke helt ut av kontekst, da mediebruk var et av temaene i timen, men det er jo grenser for blottleggelse av privatlivet. Hadde det vært en typisk danske som hadde sittet bak kateteret ville vedkommende laget en joke til hennes kommentarer, men slik var det altså ikke. Foreleseren er en nordmann, en helt normal litt up-tight nordmann som legger humoren igjen hjemme før han går på arbeid.

Grensene for å sjarmere professoren krysses mange ganger av pikene i løpet av denne timen. Engasjementet spruter og utringningene blir bare dypere og dypere for hvert minutt. Denne tendensen lyder sikkert kjent, men når guttene skal prøve den samme taktikken blir det bare flaut. I en urban by som København florerer det av alle mulige seksuelle legninger. Dette merkes spesielt på det humanistiske fakultet. Man vet heller aldri hvor professoren ligger i terrenget. Da er det svært underholdene å observere guttene som har staset seg opp med glittersjal og sminke, en overdose av gestikulering og stemmen skrudd opp et par hakk for mye. Så det er ikke alltid like lett å tolke hvem, guttene eller jentene som klarer å smiske seg opp et par karakterer.

I går hadde jeg også en underfundig opplevelse. Jeg dukket opp på obligatorisk forelesning med 38 i feber. Jeg trodde det var feberfantasiene som grep tak i meg da professoren som stod foran meg hadde rosa hår! T-skjorten var lilla og puttet godt oppi buksen, mens buksen var dratt langt over navlen. Han viste danske filmsnutter mens han stod å gynget fram og tibake til filmmusikken. For det første er det ingen av de internasjonale studentene som kan dansk, for det andre fikk vi overhodet ikke vite hva filmen handlet om. Men det viktige for vår rosahårede professor var at han kunne dele sine personlige følelser omrking filmen. Det ga oss ikke akkurat et bedre teorigrunnlag for å kunne anmelde filmer, spør du meg! Da klokken nærmet seg overstått forelesningen førte vår gyngende, rosahårede professor foten pent opp på pulten. Han la haken sin på kneskålen sin og hvisket inn i mikrofonen; " Husk å lese mine skrevne ord i deres kompendium, husk det og FARVEL!"

Bilder av viktige mennesker

Kristina, Hanna,Kristina,Julie, Sara fra kollegiet!

Venner fra kollegiet hvor jeg bor!

Aneta, Marta, Hanna, Franziska på kulturell utflukt.

Kronisk irritasjon

De er enkle og små, men veldig irriterende. Og de kan ikke forandres. Jeg refererer til de små problemene man møter underveis som nordmann, eller utlending i København. Kommer du i snakk med en danske uten å vite hvordan man skal bruke de potetlignende endingene har man et problem. Det skjer også mange små og pinlige misforståelser mellom dansker og nordmenn. Jeg spurte en venn hvor det skulle være vorspiel en kveld og ble møtt med et underfundig blikk. I Danmark kaller man det forfest, vorspiel betyr kun noe seksuelt. Så det ordet har jeg kastet i bosset. Da min venninne Karoline var på besøk fra Bergen måtte jeg sitte på vakt i samtaler i tilfelle de skulle få bruk for en tolk. I mange tilfeller er det derfor lettvindt å skifte til engelsk når man møter språkutfordringer, men siden dansk og norsk ligger så tett opp mot hverandre er det mange som synes det føles rart. Dette gjelder spesielt meg. Jeg nekter å snakke engelsk med dansker. For meg blir det som å snakke engelsk med en trønder. Og de danskene som prøver å snakke engelsk til meg får høre det, jeg er ikke sparsom med kritikken når det gjelder det, og svarer fort; fortsår du ikke norsk? Så kan de tenke seg om.

Et annet irriterende aspekt med København er forholdet mellom sykler og biler i trafikken. Det foregår en intens og evigvarende krig mellom dem, og når man ikke er vant til det kan du få virkelig bakoversveis når bilister skriker danske banneord etter deg fordi den ene sykkellykten ikke blinker i den hastigheten den burde. Et enda værre forhold er den negativ ladede stemningen mellom spaserende og syklistene. Hvis du leier sykkelen på fortauet får du fort høre det fra forbipaserende gamle damer. Det er uhørt å oppta såpass mye plass på fortauet. (Hva hvis jeg var virkelig fet?) Man skal virkelig passe seg eller kan det resultere i et dårlig rykte blant nabokjerringene.

Samvittighetsprosjekt...

Forrige uke var en intens uke. Med ordet intens mener jeg hektisk, alkoholfylt og lite søvn. Den startet alvorlig på onsdagen under "International Bar". En del av klassen vår ankom på baren i titiden, men innen 200 meter hørte vi et helsikens støy. I en omkrets på 150 meter fra puben stod hundrevis av internasjonale studenter. Jeg ble offer for alvorlige tilståelser fra en italiensk homofil mann. Han innrømmet i smug at han hadde startet å danse ballett. Etter å ha spilt terapeuten til denne lille italieneren, havnet Simone og jeg i en diskusjon med en annen italiensk mann som så på Berlusconi som den ultimate mann. Verken Simone eller jeg synes dette var en akseptabel mening ettersom Berlusconi nylig har gitt ut cd'en "love songs" (i tillegg til sin personlige styring av diverse selveide medieselskap forbundet med å være statsråd). Diskusjonene og ølet tok aldri slutt, så alle returnerte alt for sent, på sykkel gjennom hele Køben natt til torsdag.

(Foto: fra venstre: Simone, meg, Jenny, Aneta, Alex, Kaan, Louise)

Røykeloven er et stort kompleks for dansker, og de kjemper hardt for at den skal oppheves. Jeg møtte Mille sammen med hennes danske kompiser torsdag kveld. Vi ruslet ned gjennom Istedsgade, noe som var en attraksjon for en hver mann. På hvert hjørnet ålet horer seg langs murveggene med pisker og annet leketøy i hendene. Man kan si jeg ble litt forskrekket, mest pga at det var så uforventet. Det finnes ingen normale butikker i denne gaten, kun sexbutikker for både hetro og homofile. Vi måtte altså ned denne gaten og inn i indre Vesterbro for å kunne finne en pub der man kunne røyke sigaretter innendørs. Puben minnet meg om en brun pub fra 1970-tallets London. Studentene ramlet inn konstant både pga mulighet for å kunne røyke og billig "tuborg classic".

Fredag aften skulle vi arrangere en klassefest. Det utartet seg til en festlig aften og vi ble kjent med en fyr fra klassen, Jacob fra New Zealand, Oakland. ->

Danskene har en enorm evne til å tilrettelegge fester for studenter. Hvert fag på universitetet har hver sin pub. Her selges det øl for 7kr. stk. Det viste seg at mediabaren, "Colorbar" ikke hadde åpent så lenge denne kvelden så vi "kræsjet" en kollegiefest på Bikuben kollegie. Ikke nok med det, så vant jeg limbokonkurranse(en chamagneflaske) og fikk lov til å være dj. Lørdag fortsatte vi festen, bare gradert litt høyere med ost og vin.

SAMVITTIGHETSPROSJEKTET: På grunn av dårlig samvittighet og kraftig redusert antall hjerneceller arrangerte Marta fra Gdynia en "tour". Vi møttes kl 12.00 for en kulturell ekspedisjon til Ishøj utenfor København. Vi brukte lårmuskler og aktiviserte hjernen denne søndag formiddag. Vi spaserte en god halvtime før vi nådde Arken, Københavns museum for moderne kunst. Det var veldig mye interessant å bryne seg på her, men det var desverre fotograferingsforbud. Det stoppet meg likevel ikke for et par shoots.

Etter et par timer omvisning var planen å nyte strandlivet. 15 grader og sol fristet oss til å spasere langs stranden denne ettermiddagen. Helt herlig å komme seg vekk fra hovedstaden litt. Anbefales på det sterkeste.

Døve dansker

Dansk/norsk ordliste:

• skidefedt= kult

• morgenbrød=brød

• jegermann=morgenbrød

• tømmermenn=fyllasyk

• tosset=dust

• smuk=pen

• halloj=artig

• hælvede mann=helvete

• fuck man= faen

Sunday morning...

Dagen derpå i Køben er ikke som dagen derpå andre steder. Man blir ikke sett på ubekymret hvis man tilbringer hele dagen i sengen med en halvgammel Cola på nattbordet. Man kan si det slik, det er ikke noe å være flau over, de fleste andre er i din posisjon. Det forventes at du er kommunikativ fra første stund, og København sparer ikke på kulturlivet søndag formiddag. Cassandra, Aida og meg (+et par norske gutter) laffet avgårde til International Breakdance Batlle of the year på Islandsbrygge søndag formiddag. Mange mennesker som var interessert i samme sak, dansing ble revet med av god dj'ing og underholdende og utfordrende shows.


Etter å ha tilbrakt et par timer med intens breakdancing, gikk turen videre til Lægeforeningens kollegiet (hvor jeg bor). Vi er 18 studenter som deler kjøkken og Tv-stue, har hvert vårt rom på ca. 15 kvm med eget bad. På kollegiet ble det nemlig holdt fellesmiddag. På menyen var det fleskepannekaker som Yanti, en søt jente fra Sverige hadde laget. Stemingen fører meg tilbake til 1970-tallet, et tiår jeg innbiller meg at jeg har opplevd. Vi sitter tett i tett i sofaen med hver vår kaffe, barbeint og følger intensivt med i dyptgående nyhetssendinger. Kvelden fortsetter med et par diskusjoner, før den ender med realityfjernsyn og latterbyger.

Førsteinntrykk, hva er det?

4. september 2008

De internasjonale studentene på film og medier er en sak for seg selv. Veldig mange sterke personligheter, blant annet en jente fra Singapore som har haiket Europa rundt uten å bruke en krone og som kjenner halve campusfolka allerede (campus er 8 bygg spredd på et svært jorde). En overambisiøs ungarsk jente som krangler med professorene på svensk (?), og et par sleipe tyrkiske gutter som prøver alt i verden for å friste deg til ulike "romantic dates". I gruppen finnes det også balanserte mennesker, blant annet Martha og Aneta fra Gdynia i Polen. Veldig allsidige og snakker polsk, dansk og engelsk. Impulsive og søte som de var inviterte de meg på vin og middag i kollegiet deres. De fleste kollegier her ser ut som fengsler i gangene, med metalldører, men når man kommer inn i rommene, er det relativt god standard. Veldig festlig aften med mine to nye polske venninner:) Sikkert flere potensielle venner blant de internasjonale studentene, blant annet 3 tyske drenge som bare virker ybersympatiske.

Hvorfor akkurat Køben?

31. august 2008


Billige bayere, gammeldagse sykler, god humor, morsomt språk, åpne mennesker. Dette lokket meg til pulserende København. Aggresiviteten har lagt seg i Skandinavias midtpunkt. De er ikke lenger ute etter makt slik som i gamle dager. Piperøykende menn sitter langs Nyhavn og leser avisen sin, smukke piker sykler til universitetet og køen til bakeren er endeløs. Bekymringer er ikke rett synlig på morgenkvisten i Københavns gater. Denne bloggen vil gi et innblikk i hvordan det er å leve i København som Erasmus-student. Jeg studerer til vanlig Medievitenskap på Universitetet i Bergen i Norge, og skal tilbringe et semester ved København Universitet. Her skal jeg spesialisere meg i TV- produksjon. Det blir mange opplevelser, både av dem som inkluderer alkohol, og dem uten! Where to go, where to sleep and what to do. So, keep reading!