De er enkle og små, men veldig irriterende. Og de kan ikke forandres. Jeg refererer til de små problemene man møter underveis som nordmann, eller utlending i København. Kommer du i snakk med en danske uten å vite hvordan man skal bruke de potetlignende endingene har man et problem. Det skjer også mange små og pinlige misforståelser mellom dansker og nordmenn. Jeg spurte en venn hvor det skulle være vorspiel en kveld og ble møtt med et underfundig blikk. I Danmark kaller man det forfest, vorspiel betyr kun noe seksuelt. Så det ordet har jeg kastet i bosset. Da min venninne Karoline var på besøk fra Bergen måtte jeg sitte på vakt i samtaler i tilfelle de skulle få bruk for en tolk. I mange tilfeller er det derfor lettvindt å skifte til engelsk når man møter språkutfordringer, men siden dansk og norsk ligger så tett opp mot hverandre er det mange som synes det føles rart. Dette gjelder spesielt meg. Jeg nekter å snakke engelsk med dansker. For meg blir det som å snakke engelsk med en trønder. Og de danskene som prøver å snakke engelsk til meg får høre det, jeg er ikke sparsom med kritikken når det gjelder det, og svarer fort; fortsår du ikke norsk? Så kan de tenke seg om. Et annet irriterende aspekt med København er forholdet mellom sykler og biler i trafikken. Det foregår en intens og evigvarende krig mellom dem, og når man ikke er vant til det kan du få virkelig bakoversveis når bilister skriker danske banneord etter deg fordi den ene sykkellykten ikke blinker i den hastigheten den burde. Et enda værre forhold er den negativ ladede stemningen mellom spaserende og syklistene. Hvis du leier sykkelen på fortauet får du fort høre det fra forbipaserende gamle damer. Det er uhørt å oppta såpass mye plass på fortauet. (Hva hvis jeg var virkelig fet?) Man skal virkelig passe seg eller kan det resultere i et dårlig rykte blant nabokjerringene.
